Sammen for fremtiden i Vila Canoas

Rio de Janeiro, Brasil

En favela hvor fellesskapet utgjør forskjellen.

Tett i tett mellom grønnkledde fjell ligger den lille favelaen Vila Canoas.

I Sør-Amerika, som mange steder ellers i verden, er det store forskjeller mellom fattig og rik. Favelaer er byområder som særlig preges av fattigdom. Samtidig finnes det store forskjeller i levestandarden i de ulike favelaene. Cirka en kilometer fra den enorme favelaen Rocinha ligger Vila Canoas, et lite og fredelig område inneklemt mellom grønnkledd natur. Vila Canoas er svært begrenset i areal, noe som viser seg i boligtettheten. Husene strekker seg over flere etasjer og ligger såpass tett at det danner ganger så smale som skogstier mellom dem.

En frodig inngang til Vila Canoas. Plakaten på døren viser grunnleggerne av læringssenteret Para Ti.
Noen av de første bygningene ned trappen fra inngangen.
Kreative prosjekter fører de unge sammen.

Det bor bare om lag 3000 mennesker her, og alle kjenner alle. Og selv om det er tydelig at fattigdommen er stor, er denne favelaen et godt eksempel på at muligheter for en positiv utvikling finnes overalt. En lokal guide forteller at narkotika og vold er ikke-eksisterende. Videre får de unge daglig oppfølging på et lærings- og aktivitetssenter under navnet Para Ti, som drives av frivillige organisasjoner og donasjoner. Senteret ble grunnlagt i 1989 av det italienske ekteparet Giuliana og Franco Urani som bodde i et hus i nær beliggenhet til den da nyetablerte Vila Canoas. De så muligheten til å kunne gjøre en forskjell, og startet senteret som et førskoletilbud til de yngste og et tilbud for å bedre karakterer slik at ungdom kunne få en sjanse til videre utdanning. Det hører også med til historien at det fra begynnelsen av ble satset på håndverk som en del av tilbudet.

På en murvegg i senterets område er fellesskapet representert ved barnas håndavtrykk.
Barn og unge i ulike aldre møtes i hverdagen.
Fra et av senterets klasserom.

På senteret lærer de blant annet engelsk, men de frivilliges kunnskap favner bredt og det gjør at barna får en rik og variert undervisning. Slik sett er dette å betrakte som en skole like mye som et sted å være og å bli sett. I tilknytning til senteret er det også en liten butikk der det selges små suvenirer og bruksgjenstander laget av gjenvinnbare materialer.

Et annet av klasserommene, med guiden som forteller og en av de frivillige.
I tillegg til undervisning og aktiviteter får alle barna servert mat fra skolens kjøkken i løpet av dagen.

Vila Canoas kan på mange måter sies å være et velfungerende samfunn der barn og ungdom får dekket grunnleggende behov for god utvikling. Et mål for lærings- og aktivitetssenteret er at foreldrene skal kunne gå på jobb og vite at deres barn har et sted å være som er trygt og som gir grunnlag for videre skolegang og utdanning.  

Miljøbevissthet og ansvar: «Ikke kast søpla på gulvet, kast den i søpla» står det på et skilt inn mot Vila Canoas.

I enkelte av de smale trappegangene som skiller boligene trenger solstråler ned- men de fleste ligger delvis mørklagt, selv på lyse dagen. I passasjene mellom de slitte boligmassene er det bare plass til én i bredden. En gutt må vike for en annen som skal forbi. Likevel føles det trygt og fredelig – midt i en grønnkledd skråning ovenfor Copacabana. Her skinner håpet gjennom en tydelig positiv holdning. Sammen gir det gode utsikter til en fremtid.

Regnskogens viktigste voktere

Amazonas, Sør-Amerika

Som liten jente drømte jeg om å få møte indianere på ordentlig. Grunnen var enkel: Jeg beundret indianerne for deres evne til å overleve i en vill, utemmet skog. 

Nåtidens og fremtidens viktigste regnskogvoktere.

Det tok nesten 30 år. I følge med flere skandinaviske turister drar jeg til Amazonas. Alle har valgt nettopp denne turen fordi regnskogen fascinerer. Ung som gammel. Det er en ro her som virker som en motvekt til den stadig utfordrende hverdagen vi møter hjemme. Jeg puster ut. Hører energien av skogen rundt oss: Et urgammelt økosystem som står og faller på vår kunnskap om den. Men hvem var her først?

Inngang til landsbyen fra elvebredden.

Vi befinner oss ved elva Rio Negro hvor vi besøker landsbyen Terra Preta, eller «Sort jord». For akkurat her er jorden sort. Næringsrik, selv-tilstrekkelig. Helt motsatt av den næringsfattige røde jorden ellers ved Rio Negro. Jeg følger med gruppen opp en lang og bratt trapp. Trinnene er glatte av regn. Trærne ved siden av er store og frodige. Så er jeg på toppen, der en gresslette bretter seg ut under bena mine. Et stykke bortenfor er et stort stråtak som støttes av tykke stokker. Under taket er markedet i landsbyen; her selger kvinner ting de selv har laget. Alt med naturens materialer. Som turister er vi tatt godt imot. Jeg kjøper med noen suvenirer og bruksgjenstander hjem. Damen bak en av utstillerbordene står konsentrert mens hun regner ut hvor mye jeg skal betale. De andre i reisefølget mitt har også gjort en god handel. Markedet gir viktige inntekter til landsbyen. I tillegg til jordbruk og fiske.

På det lille markedet selges små instrumenter, smykker, bordpynt og pil og bue. Alt er laget i landsbyen av materialer fra regnskogen.

Vi skal få se mer. Det grønne våte gresset strekker seg innover i landsbyen. Så regner det litt igjen. To hunder står som statuer foran et av husene. De ser litt forundret ut og kikker mot meg. Fra husets vindu ser en kvinne samme vei. Hun ser uforstyrret ut. Jeg er bare nok en dagsturist.

Et av husene i landsbyen Terra Preta. Husene står på påler for å unngå regnvann innvendig.

Skolen: En plakat på fremsiden formidler temaet sosialisering, kunnskap, urfolk. Resten av reisefølget står samlet like innenfor døren til klasserommet. Jeg går inn, blir overveldet. Et helt klasserom fylt med skolebarn ned i tre-års alderen ser mot oss. Den hvite mann i jungelen. De smiler, virker opprømt. Flere av dem har pyntet seg med fjær og ansiktsmaling. Jeg spør meg selv om dette er for å vise deres kultur eller er det turistvennlighet?

Barna har forberedt seg på besøk og synger for oss. Kristne sanger. Dette håper jeg kun er til ære for oss og ikke en del av den egentlige undervisningen. Landsbyen har riktignok en egen kirke. Vi klapper. Barna smiler enda mer, noen mer beskjedent enn andre. Som takk stemmer vi i med «Per Spelmann».

Skolen er et samlingssted for barna i landsbyen.

En svenske rekker barna fire nye fotballer. Gleden er stor. Alle spiller fotball i Terra Preta. Eller, mer presist; de som ikke gjør det ser på. Fotballbanen fungerer som et sosialt samlingssted for alle. Så får vi se resten av skolen, som består av et eget kjøkken samt et klasserom til. Sistnevnte er blant annet utstyrt med fem datamaskiner. Det er muligens et nødvendig bidrag til den yngre generasjonen. Slik kan de få de noe av kunnskapen de trenger i møtet med vår verden. Og den rykker stadig nærmere.

Klasserommet med nye pc’er.
Skolens kjøkken.

Det snakkes om en skogsskikkelse ved navn Curupira. Den vokter skogen. Som om det alltid har hersket en uro over å miste den. Inntil nylig har myten blitt videreført på muntlig vis. For et par år siden ble innbyggerne så introdusert for moderne teknologi med hensikt å bevare deler av denne arven. Jeg håper flere historier blir skrevet ned for kommende generasjoner. Nettopp i deres historier ligger deres identitet.

En dame utenfor klasserommet maler meg i ansiktet med rødfarge fra en frukt. Jeg er henrykt. Det er som en barndomsdrøm går i oppfyllelse. Tankene går tilbake til da jeg som liten jente løp rundt i skogen hjemme og lekte indianer. Det var tidlig i 1980-årene. Omtrent på samme tid kom de første bosetningene til Terra Preta. Jeg visste ikke noe da om alle de ulike indianerkulturene som er spredt rundt omkring i verden. Det som fanget interessen min var at indianere er et skogens folk. Det virket forlokkende å bo i pakt med naturen. I frisk luft. I total frihet, tenkte jeg den gang.

På utsiden av skolen vil flere av barna bli fotografert.

Mens barna på skolen poserer velvillig foran kamera, slår barndomsdrømmen sprekker. Jeg har blitt voksen og verden er ikke så enkel. Indianerne i Rio Negro har det heldigvis stort sett bra nå, men slik har det ikke alltid vært. Det var misjonærene som i første omgang fikk indianerne i skole. Rettere sagt; de ble tvunget. Undervisningen var bygget på kristne verdier og mye av den tradisjonen indianerne hadde båret på i generasjoner, forsvant som dugg for solen. I tillegg ble de tatt som slaver.

Jeg ønsker å dokumentere hvordan hverdagen ser ut i dag. Mange ler og syns det er stas når jeg tar bilder. Andre sitter stille med et alvor i blikket. Jeg lurer på hva de vet om deres forfedre. Og hva med oss turister? Hvem er egentlig vi? En gutt ser direkte mot kamera. Han bruker ingen ord. Men blikket hans brenner seg fast i meg.

Fra Terra Preta ser jeg ned på Rio Negro. Den ligger som et stort mørkt speilbilde av den grå himmelen over. Det begynner å regne igjen. Sandalene klikker når jeg går forsiktig ned de glatte, bratte trinnene. Forbi de høye, frodige trærne som stadig vokser med næring fra den sorte jorden, terra preta.     

Mange av barna som ikke bor i landsby med skole, tar ferge til og fra.

Fra dekk neste morgen følger jeg en gul båt med påskriften «Escolar» som kjører forbi. Barn på vei til skolen vinker til meg, jeg vinker tilbake. En gutt viser tommelen opp. Ja, tommelen opp for dagens barn av regnskogen: Med kunnskap basert på deres tradisjoner. De er fremtidens håp. De er regnskogens viktigste voktere.

Og de var her først.