Heliopolis av James Scudamore

*ENGELSK #Brasil # São Paulo #storbyliv #oppvekst #engelsk skjønnlitteratur

Heliopolis er en roman som følger historien om en ung, favela-født mann, Ludo dos Santos. Rammen rundt historien er storbyen og områdene i det moderne São Paulo i Brasil. Boken ble i 2009 nominert til Man Booker-prisen og er Scudamores andre roman. (kilde: https://www.penguin.co.uk).

Nærgående skildringer gjør at historien gir et godt bilde av hvordan det er å bo i nettopp denne byen, og den viser livet på godt og vondt med store kontraster. Utgaven er på engelsk og krever at leseren behersker språket godt.

Utgitt første gang i 2009 på Vintage Books. Denne utgaven er utgitt i 2010 på samme forlag.

De rike bruker helikopter til jobb: Bokomslaget på Heliopolis viser et virkelighetens bilde av São Paulo.

Hva vil folk si

Skrevet av Hilde Hagerup og Iram Haq, Cappelen Damm 2019

Boka er basert på den norske Oscar-nominerte filmen med samme navn.

Dette er historien om et far-datter-forhold som møter store utfordringer. Den handler om om det å være ung og om det å tørre å ta egne valg, om å leve mellom to kulturer og samtidig takle det som forventes av deg uten å miste seg selv.

Kilde: uprisen.no

Den tapte byen Z av David Grann

*NORSK *ENGELSK #Amazonas #Sør-Amerika #historie #biografi #skildring

Som en av de siste store oppdagere drar oberst Percy Fawcett inn i jungelen for å utforske de såkalte «hvite flekkene» på verdenskartet. Han mente det fantes en tapt sivilisasjon i Amazonas. Inspirert av de tidligere spanske erobrerne dro han gjentatte ganger inn i jungelen for å finne det sagnomsuste «Eldorado». I et siste forsøk på å finne dette han selv kalte «byen Z», tok han med seg sønnen Jack og hans kamerat. De kom aldri tilbake. Historien flettes sammen med nåtid der forfatteren går i Fawcetts fotspor. Etter at boken kom ut, har det blitt presentert arkeologiske funn som kan vitne om at Sør-Amerikas sivilisasjon kan gå mer enn to tusen år tilbake i tid.

Utgitt 2010 på Forlaget Oktober.

Den tapte byen Z- En beretning om dødelig besettelse i Amazonas bygger på fakta fra virkeligheten og blander historie, biografi og samtidsskildring.

Alkymisten av Paulo Coelho

*NORSK *PORTUGISISK #Sahara #Nord-Afrika #skjønnlitteratur

Historien i denne boken handler om gjetergutten Santiago som vandrer med saueflokken sin gjennom sørkysten av Spania. Etter at han to ganger har hatt den samme drømmen om en skatt som han vil finne ved pyramidene i Egypt, blir han overbevist om å dra for å finne den. Han drar over havet til Nord-Afrika, til Marokko og videre inn i Sahara-ørkenen. På veien møter han mennesker som både overrasker, skuffer, gir styrke, håp og ikke minst- han møter den store kjærligheten. Opplevelsene gir erfaringer som alle viser seg nyttige for å bli ledet til skatten som er gjemt i ørkenen. Men mest av alt lærer reisen ham å lytte til seg selv og å se det som faktisk finnes rett fremfor han.

Alkymisten ble utgitt første gang i 1988. Denne utgaven er utgitt på Bazar forlag 2012.

Med jaguarens kraft av Anders C. Krogh

*NORSK #Amazonas #Sør-Amerika #personlig beretning

Forfatteren av denne boken tar deg med til en av de mest utilgjengelige stedene på jordkloden. I 1999 dro Anders Krogh alene inn i regnskogen mellom Peru og Brasil som følge av et ønske han hadde hatt siden barndommen; å leve i kontakt med naturen og isolerte stammer. Med seg hadde han kun det mest nødvendige, bortsett fra et kamera og noen filmruller. En personlig fortelling om hans møte med matsesene, eller kattefolket, som han fikk leve med i over et år. Samtidig retter fortellingen hans et tydelig fokus på hvor mye som står på spill i kampen om å bevare regnskogen. Krogh jobber nå i Regnskogfondet.

Utgitt 2006 på Bazar forlag.

Bokomslaget viser et medlem av Kattefolket.

Regnskogens viktigste voktere

Amazonas, Sør-Amerika

Som liten jente drømte jeg om å få møte indianere på ordentlig. Grunnen var enkel: Jeg beundret indianerne for deres evne til å overleve i en vill, utemmet skog. 

Nåtidens og fremtidens viktigste regnskogvoktere.

Det tok nesten 30 år. I følge med flere skandinaviske turister drar jeg til Amazonas. Alle har valgt nettopp denne turen fordi regnskogen fascinerer. Ung som gammel. Det er en ro her som virker som en motvekt til den stadig utfordrende hverdagen vi møter hjemme. Jeg puster ut. Hører energien av skogen rundt oss: Et urgammelt økosystem som står og faller på vår kunnskap om den. Men hvem var her først?

Inngang til landsbyen fra elvebredden.

Vi befinner oss ved elva Rio Negro hvor vi besøker landsbyen Terra Preta, eller «Sort jord». For akkurat her er jorden sort. Næringsrik, selv-tilstrekkelig. Helt motsatt av den næringsfattige røde jorden ellers ved Rio Negro. Jeg følger med gruppen opp en lang og bratt trapp. Trinnene er glatte av regn. Trærne ved siden av er store og frodige. Så er jeg på toppen, der en gresslette bretter seg ut under bena mine. Et stykke bortenfor er et stort stråtak som støttes av tykke stokker. Under taket er markedet i landsbyen; her selger kvinner ting de selv har laget. Alt med naturens materialer. Som turister er vi tatt godt imot. Jeg kjøper med noen suvenirer og bruksgjenstander hjem. Damen bak en av utstillerbordene står konsentrert mens hun regner ut hvor mye jeg skal betale. De andre i reisefølget mitt har også gjort en god handel. Markedet gir viktige inntekter til landsbyen. I tillegg til jordbruk og fiske.

På det lille markedet selges små instrumenter, smykker, bordpynt og pil og bue. Alt er laget i landsbyen av materialer fra regnskogen.

Vi skal få se mer. Det grønne våte gresset strekker seg innover i landsbyen. Så regner det litt igjen. To hunder står som statuer foran et av husene. De ser litt forundret ut og kikker mot meg. Fra husets vindu ser en kvinne samme vei. Hun ser uforstyrret ut. Jeg er bare nok en dagsturist.

Et av husene i landsbyen Terra Preta. Husene står på påler for å unngå regnvann innvendig.

Skolen: En plakat på fremsiden formidler temaet sosialisering, kunnskap, urfolk. Resten av reisefølget står samlet like innenfor døren til klasserommet. Jeg går inn, blir overveldet. Et helt klasserom fylt med skolebarn ned i tre-års alderen ser mot oss. Den hvite mann i jungelen. De smiler, virker opprømt. Flere av dem har pyntet seg med fjær og ansiktsmaling. Jeg spør meg selv om dette er for å vise deres kultur eller er det turistvennlighet?

Barna har forberedt seg på besøk og synger for oss. Kristne sanger. Dette håper jeg kun er til ære for oss og ikke en del av den egentlige undervisningen. Landsbyen har riktignok en egen kirke. Vi klapper. Barna smiler enda mer, noen mer beskjedent enn andre. Som takk stemmer vi i med «Per Spelmann».

Skolen er et samlingssted for barna i landsbyen.

En svenske rekker barna fire nye fotballer. Gleden er stor. Alle spiller fotball i Terra Preta. Eller, mer presist; de som ikke gjør det ser på. Fotballbanen fungerer som et sosialt samlingssted for alle. Så får vi se resten av skolen, som består av et eget kjøkken samt et klasserom til. Sistnevnte er blant annet utstyrt med fem datamaskiner. Det er muligens et nødvendig bidrag til den yngre generasjonen. Slik kan de få de noe av kunnskapen de trenger i møtet med vår verden. Og den rykker stadig nærmere.

Klasserommet med nye pc’er.
Skolens kjøkken.

Det snakkes om en skogsskikkelse ved navn Curupira. Den vokter skogen. Som om det alltid har hersket en uro over å miste den. Inntil nylig har myten blitt videreført på muntlig vis. For et par år siden ble innbyggerne så introdusert for moderne teknologi med hensikt å bevare deler av denne arven. Jeg håper flere historier blir skrevet ned for kommende generasjoner. Nettopp i deres historier ligger deres identitet.

En dame utenfor klasserommet maler meg i ansiktet med rødfarge fra en frukt. Jeg er henrykt. Det er som en barndomsdrøm går i oppfyllelse. Tankene går tilbake til da jeg som liten jente løp rundt i skogen hjemme og lekte indianer. Det var tidlig i 1980-årene. Omtrent på samme tid kom de første bosetningene til Terra Preta. Jeg visste ikke noe da om alle de ulike indianerkulturene som er spredt rundt omkring i verden. Det som fanget interessen min var at indianere er et skogens folk. Det virket forlokkende å bo i pakt med naturen. I frisk luft. I total frihet, tenkte jeg den gang.

På utsiden av skolen vil flere av barna bli fotografert.

Mens barna på skolen poserer velvillig foran kamera, slår barndomsdrømmen sprekker. Jeg har blitt voksen og verden er ikke så enkel. Indianerne i Rio Negro har det heldigvis stort sett bra nå, men slik har det ikke alltid vært. Det var misjonærene som i første omgang fikk indianerne i skole. Rettere sagt; de ble tvunget. Undervisningen var bygget på kristne verdier og mye av den tradisjonen indianerne hadde båret på i generasjoner, forsvant som dugg for solen. I tillegg ble de tatt som slaver.

Jeg ønsker å dokumentere hvordan hverdagen ser ut i dag. Mange ler og syns det er stas når jeg tar bilder. Andre sitter stille med et alvor i blikket. Jeg lurer på hva de vet om deres forfedre. Og hva med oss turister? Hvem er egentlig vi? En gutt ser direkte mot kamera. Han bruker ingen ord. Men blikket hans brenner seg fast i meg.

Fra Terra Preta ser jeg ned på Rio Negro. Den ligger som et stort mørkt speilbilde av den grå himmelen over. Det begynner å regne igjen. Sandalene klikker når jeg går forsiktig ned de glatte, bratte trinnene. Forbi de høye, frodige trærne som stadig vokser med næring fra den sorte jorden, terra preta.     

Mange av barna som ikke bor i landsby med skole, tar ferge til og fra.

Fra dekk neste morgen følger jeg en gul båt med påskriften «Escolar» som kjører forbi. Barn på vei til skolen vinker til meg, jeg vinker tilbake. En gutt viser tommelen opp. Ja, tommelen opp for dagens barn av regnskogen: Med kunnskap basert på deres tradisjoner. De er fremtidens håp. De er regnskogens viktigste voktere.

Og de var her først.  

Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug

*NORSK *ENGELSK *FRANSK *TYSK *SPANSK *TSJEKKISK *ITALIENSK #Amazonas #Sør-Amerika #skjønnlitteratur

Dette er fortellingen om gutten Mino som bor i en landsby dypt inne i Amazonas regnskog. Verdenen utenfor, kjenner han ikke til. Hverdagen hans er preget av frodig jungel og sommerfugljakt. Når landsbyen så en dag blir invadert utenfra, må Mino rømme. Vi følger ham gjennom en lang reise, der han kjemper hardt for å hevne seg mot en nådeløs ødeleggelse av regnskogen.

Utgitt første gang i 1989 på Solum Forlag. Denne utgaven utgitt 2007 på Cappelen. Finnes nå i nyere versjon.

Mengele Zoo er en dyster, men tankevekkende fiksjonsroman fra regnskogen.

I kraften av regnskogen

Amazonas, Sør-Amerika

I lange perioder av året står trærne halvveis under vann.

Amazonas, verdens største regnskog. Like vakker som den er overveldende. Indianerne sier at regnskogen har en svimlende effekt på oss. Myten forteller om en kjempeskapning med brann i håret som, ved sitt nærvær, legger en dis over regnskogen. Dette gjør oss ør i hodet. Om ikke annet, får det tiden til å stå stille.

Dagen i forveien fikk jeg et glimt av elven. Den som svinger seg gjennom en uendelig grønn skog. Det ser i alle fall slik ut. Jeg satt på flyet til Manaus, millionbyen som burde vært umulig å bygge midt i en vill jungel. Ganske spesielt var det, å gå rundt i denne imponerende store byen. Der blant annet operahuset Teatro Amazonas står i all sin prakt. Et vitnesbyrd på Manaus’ storhetstid under gummiboomen på 1800-tallet. Men jeg skulle videre. Inn i det ukjente.

Et knapt døgn senere beveger et lite fartøy seg oppstrøms Rio Negro sitt mørke speil. Vi er nå langt ifra nærmeste sivilisasjon. Her er det jungelen som omgir oss. Skulle noe skje, er vi overlatt til oss selv og et mannskap på ti. Jeg reiser sånn sett ganske lukrativt. Vel om bord i båten første dag ble gruppen på 16 personer innlosjert i tomanns lugarer med rene hvite laken og egen dusj. Vi fikk dessuten hver vår redningsvest til bruk på kanoutflukter. Safety first. Til frokost forsyner jeg meg av friske, fargerike frukter og helsebringende juicer. Setter meg på dekk, ser Amazonas åpne seg foran meg. En trang til å se regnskogen helt nær melder seg. 

Rio Negro, eller «den sorte elven». Fargen skyldes bladene fra trærne som blander seg med vannet- nesten som svart te!

-Det er nå eventyret begynner, sa vi til hverandre da vi steg om bord på båten første dagen. Selv om flere i gruppen har reist verden rundt, opplevd spektakulære steder med soloppgang på Machu Picchu og stått ansikt til ansikt med figurene på Påskeøya, er alle like spente på hvordan nettopp Amazonas egentlig ser ut fra innsiden. Om det så bare er en flik av dette vanvittige området på 6,8 millioner kvadratkilometer som strekker seg over ni land. Vi er på brasiliansk territorium. Over elven flakser ara papegøyer i par på leting etter mat, brølaper høres i det fjerne som rungende drønn og grønn vegetasjon rammer inn elven som stadig blir smalere. Kanoen vi sitter i glir stille forbi trær, stående som påler i vannet og slår bro over hodene våre. En mektig skygge kommer over oss. -Dette treet er sannsynligvis rundt 500 år gammelt, forteller Ruben, vår lokale guide, på flytende engelsk. Det har han lært seg selv for flere år siden, ettersom favorittbandet er Beatles og han ønsket å vite hva melodiene handler om. Jeg ser opp på det kolossale treet som ruver høyt til himmels. Stammen er så bred i diameter at det må elleve mann til for å omslutte den. Ruben har hoppet i land fra kanoen vi sitter i, står nå ved treets nedre stamme og illustrerer med armene strekt ut til begge sider hvilken dimensjon det er snakk om. Det er midt i regntiden og vannstanden står fremdeles høyt. Vannet stiger med flere meter på denne tiden av året og en stor del av trærne står faktisk helt under vann. Flere måneder senere, når elvene igjen tørker opp, er trærne fremdeles like grønne. De tilpasser seg omgivelsene, slik alt som kryper og går også er pent nødt til å gjøre her. Noe annet ville medføre en sikker død.

Dette treet er sannsynligvis mange hundre år gammelt og strekker seg høyt til himmels.

Ruben har selv vokst opp i Amazonasjungelen før han flyttet til Manaus med sin mor etter at faren hans døde. I byen var det større mulighet for jobb, selv om planen var å flytte tilbake til elvebredden. Slik ble det ikke, det var vanskelig å vende tilbake fra storbyliv til en usikker hverdag for den lille familien. Men et menneske som Ruben må ha lengtet. Vi drar ut for å fiske piraja. Jeg ser frem til å fange min egen mat, som indianerne vanligvis gjør hver eneste dag. Og piraja er det mye av. Vi stopper et sted som skal være bra, jeg sitter forgjeves med fiskestangen i bambus og venter på at fiskemiddagen skal komme til meg. Riktignok får jeg napp, men fisken må ha vært lynrask for kjøttbiten på kroken er borte når jeg få sekunder etter trekker den opp. Det går ikke så mye bedre for de andre. De ganske få pirajaene som havner i kanoen holder bare til en suppe servert som forrett. Jeg tipper at indianerne kan dette bedre enn oss.

Som en jungelens mann er Ruben kunnskapsrik på alt som kryper og henger i den tette vegetasjonen som omgir oss. Når mørket har lagt seg, og det går fort, drar vi igjen ut med kanoer. Denne gangen for å oppleve livet til vanns og til lands. –Der er et dovendyr! roper Ruben stående fremst i kanoen med en lykt. Opplyst av lykten kan jeg så vidt skimte dyret som henger under en trekrone, flere meter ifra. Den ser mest ut som en sammenrullet hårball fra der jeg er. I en ukes tid henger dovendyret slik, før den må ta den farefulle turen ned på bakken for å gjøre ifra seg. Da er den et lett bytte for rovfuglene. Ikke er den særlig god på å bevege seg på grunn av de krokete, lange klørne heller. Men om den er heldig og kommer seg helskinnet opp i treet igjen, kan den spise mer av bladene den er så glad i for igjen å sove en ukes tid. Bladene inneholder nemlig alkaliske stoffer som gjør at dovendyret blir svært søvnig og tregt.

En liten kaiman som foreløpig er ganske ufarlig å hilse på.

Vi kjører litt videre før Ruben gir tegn om å være stille, lener seg fremover mot vannskorpen og reiser seg forsiktig opp med en liten kaiman mellom hendene. –Det er en gutt, sier han fornøyd og lar de som ønsker holde den. Hunnene er mer aggressive, men stort sett er likevel kaimaner harmløse. For bare få år siden var de en truet art på grunn av jakt. Det symmetriske skinnet er eksklusiv vare i moteindustrien. Nå er imidlertid all jakt forbudt. Folk respekterer forbudet som igjen har resultert i at bestanden har økt kraftig. Rundt flere landsbyer overgår antall kaimaner antall mennesker. Det er ingen grunn for å plage kaimanen. – Nå skal du få svømme tilbake, hvisker Ruben i det han slipper kaimanen ut i elven. På et blunk er den borte.

Med avslått motor tar andre lyder over. I den smale elven vi befinner oss i, høres det ut som en symfoni. Sirissene synger høyere her. Frosker kvekker dypere. Nye dyrelyder oppstår plutselig og slutter seg til den flerstemte summingen. Jeg kan så vidt skimte konturene av trær. Over oss blinker en uendelig stjernehimmel. Det er forbløffende hvor små vi egentlig er.

I motsetning til en behagelig seng og et velfungerende klimaanlegg, drømmer jeg urolig den påfølgende natten. Ved frokosten kommer Ruben bort til meg. – Jeg hadde mareritt i natt, betror han meg. Jeg blir overrasket over sammentreffet. – Det hadde jeg også! Popper det ut av meg. – Ja, jeg sloss med en anakonda, fortsetter han i fullt engasjement. Jeg ser ham for meg der han vrir seg ut av slangens svære kjeft og merker at marerittet jeg hadde falmer bort til ingenting.

Solen har for lengst stått opp, men selve tidsaspektet er fraværende i jungelen. For noen indianere har dagen kanskje begynt. Guiden oppsummerer en vanlig dag slik; man våkner når man våkner, spiser når man er sulten og sover når man er trøtt. Ikke en helt avskrekkende tanke når jeg kjenner trettifem brennende grader på kroppen. Kanskje har tåkedisen også litt av skylden for indianernes livsrytme. Fra dekk ser jeg mødre med barn som titter nysgjerrig ut av vinduene i de enkle husene, menn som drar ut på fiske og større barn som fraktes til skolen i en liten gul ferge med påskriften Escolar. De vinker og smiler som om jeg var en av dem. Jeg vinker tilbake, tenker at forfedrene deres fikk landet sitt frarøvet av sånne som meg.   

Vi ankommer indianerlandsbyen Terra Preta på formiddagen. Den er bare et av mange indianersamfunn i Amazonas. De fleste med egne navn. Terra Preta betyr sort jord. Det er tjue familier som bor i denne landsbyen. Her er det kirke, håndverksmarked og skole, hvor alle barna fra tre år og oppover oppholder seg noen timer om dagen. Jeg går forbi en tapir som blir matet med store grønne blader. Kvinnene lager dekorative smykker av acaibær, instrumenter av tre og blåserør med fjærpryd som selges på markedet til en billig penge. Kvinnene står også for tillaging av maniokmel og tapioka som fremstilles av den ellers giftige maniokroten. Som en av hovednæringskildene er det en viktig, men tidkrevende prosess. De fleste husene i landsbyen er utstyrt med parabolantenner og strømaggregater. Fotballkamper og såpeoperaer er populært. Gjennom tv-ruten skapes også en forbindelse til resten av verden. Men det ser i grunnen ikke ut til å være nødvendig. For når jeg står ovenfor elvebredden og skal til å gå ned mot båten, snur jeg meg en siste gang mot landsbyen: En gjeng av barn med livsglad latter løper rundt, fullt tilstede i spontan lek.  

Privat bosetting langs elven. Slike er det mange av, men med god avstand til naboen.
Enkel og praktisk dusj med elvevann.

Vi legger til ved en privat bosetning for natten, hvor det bor en liten familie. Et strømaggregat står og bråker til klokken ni, før det blir helt rolig. Og mørkt. Lyden av jungel vibrerer i luften. Familiens dusj, som består av en slags flåte med tak og tilhørende bøtte, ligger uforstyrret på vannet klar til bruk. Et lyn flerrer plutselig opp den sorte himmelen bortenfor åsene av vegetasjon som ligger uberørt rundt oss. Tordenskrallet lar vente på seg. Foreløpig langt borte, tenker jeg og nyter lydene av regnskog. Jeg går til lugaren og legger meg, våkner igjen til lyden av regn og sovner. Når det lysner til morgen henger grå skyer fremdeles over oss, men litt etter litt løser de seg opp. Det er tegn til sol når vi igjen stiger ned i kanoene. Vi drar inn mot den mangfoldige regnskogen, hopper av der bielven stopper. I likhet med Ruben og resten av gruppen er jeg kledd for jungelvandring med langermet genser, bukse og tette sko. Vi blir frarådet å kjenne på planter og trær, de kan være giftige. Ruben har med seg en lokal mann med machete. Sammen leder de an og vi følger etter en etter en, bortover en tidvis overgrodd sti. Over oss henger tunge palmeblad og greiner. Solen gløtter så vidt gjennom og skaper ulike nyanser i den grønne jungelen. Mannen med machete er konsentrert, kutter av noen svære palmeblad, setter dem opp mot en tykk grein slik at de danner et tak. Kutter enda et par blader, drar dem bort under palmetaket og legger seg deretter ned på dem. Det er altså løsningen om man ikke rekker hjem til natten. Jeg prøver selv, syns det funker greit før noen gjør meg oppmerksom på hvor mange krypdyr det er her. Jeg ville nok uansett følt meg ganske ubeskyttet om det skulle komme en jaguar forbi. Dette synes ikke å være en tanke som bekymrer Ruben i det hele tatt. Han tar oss stadig dypere inn i den tette og ville jungelen. Han som egentlig skulle bli lege eller journalist, men skjønte at det ikke passet for ham likevel. -Min mor ba meg velge å gjøre det jeg virkelig liker, så jeg ble guide, sier han med glimt i øyet. -Jeg ville lære mennesker om det flotte livet som eksisterer her i Amazonas. Han stopper opp, peker ned på et rundt hull på bakken. –Tarantella, sier Ruben og pirker ned i hullet med en pinne for å lokke den frem. Mannen med machete stikker knivspissen ned i jorden ved siden av hullet. Flere små stikk. Plutselig kommer det en lodden og stor kropp med åtte ben opp fra hullet. Den står helt stille, stirrer på oss og vi stirrer tilbake. Ruben kan bekrefte at den er svært giftig. Sannsynligvis dødelig. Vi holder oss i ro helt til den vender ned i hullet sitt igjen.

Machete er et viktig redskap å ha når man går i jungelen.

Det blir varmt og klamt og luftfuktigheten kjennes mer enn ellers jo lenger innover vi går gjennom jungelen. Svetten renner, opplevelsen er intens. Skogen lukter søtt, fuktig og frodig. Midtveis på turen åpner vegetasjonen seg litt opp og jeg hører lyden av vann som renner. –Kom, så skal jeg vise deg, sier Ruben og jeg følger etter ham på tvers fra stien og ned til en gulfarget grunn bekk. Trærne slynger seg over og akkurat her virker det fredfullt. Ruben forteller at han en gang overnattet her i tre netter. Hvorfor vet jeg ikke, men det var utvilsomt frivillig. Han er jo en jungelens mann og en bedre guide er nok vanskelig å oppdrive. Jeg kan spørre ham om en hvilken som helst plante vi ser og han vet navnet og om den er giftig eller ei. Spør jeg ham om et insekt som flyr i luften, vet han selvsagt hva det er også. Han har nok dessuten oppdaget det lenge før meg. Men gudskjelov for at vi ikke har møtt på noen anakonda.

Uten mobildekning i regnskogens friske natur.

Etter seks dager i regnskogen innser jeg noe viktig: Her har jeg blitt bedre kjent med meg selv. Sansene har blitt vekket til live. Og, til tross for tåkedisens nærvær, er hodet skjerpet. Kanskje ligger forklaringen i at jeg for en gangs skyld har vært uten verken mobil, internett eller tv. Bare tilstede i øyeblikket. Omgitt av grønn kraftfull regnskog.  

Første gang publisert i Tara, desember 2015