Med jaguarens kraft av Anders C. Krogh

*NORSK #Amazonas #Sør-Amerika #personlig beretning

Forfatteren av denne boken tar deg med til en av de mest utilgjengelige stedene på jordkloden. I 1999 dro Anders Krogh alene inn i regnskogen mellom Peru og Brasil som følge av et ønske han hadde hatt siden barndommen; å leve i kontakt med naturen og isolerte stammer. Med seg hadde han kun det mest nødvendige, bortsett fra et kamera og noen filmruller. En personlig fortelling om hans møte med matsesene, eller kattefolket, som han fikk leve med i over et år. Samtidig retter fortellingen hans et tydelig fokus på hvor mye som står på spill i kampen om å bevare regnskogen. Krogh jobber nå i Regnskogfondet.

Utgitt 2006 på Bazar forlag.

Bokomslaget viser et medlem av Kattefolket.

Regnskogens viktigste voktere

Amazonas, Sør-Amerika

Som liten jente drømte jeg om å få møte indianere på ordentlig. Grunnen var enkel: Jeg beundret indianerne for deres evne til å overleve i en vill, utemmet skog. 

Nåtidens og fremtidens viktigste regnskogvoktere.

Det tok nesten 30 år. I følge med flere skandinaviske turister drar jeg til Amazonas. Alle har valgt nettopp denne turen fordi regnskogen fascinerer. Ung som gammel. Det er en ro her som virker som en motvekt til den stadig utfordrende hverdagen vi møter hjemme. Jeg puster ut. Hører energien av skogen rundt oss: Et urgammelt økosystem som står og faller på vår kunnskap om den. Men hvem var her først?

Inngang til landsbyen fra elvebredden.

Vi befinner oss ved elva Rio Negro hvor vi besøker landsbyen Terra Preta, eller «Sort jord». For akkurat her er jorden sort. Næringsrik, selv-tilstrekkelig. Helt motsatt av den næringsfattige røde jorden ellers ved Rio Negro. Jeg følger med gruppen opp en lang og bratt trapp. Trinnene er glatte av regn. Trærne ved siden av er store og frodige. Så er jeg på toppen, der en gresslette bretter seg ut under bena mine. Et stykke bortenfor er et stort stråtak som støttes av tykke stokker. Under taket er markedet i landsbyen; her selger kvinner ting de selv har laget. Alt med naturens materialer. Som turister er vi tatt godt imot. Jeg kjøper med noen suvenirer og bruksgjenstander hjem. Damen bak en av utstillerbordene står konsentrert mens hun regner ut hvor mye jeg skal betale. De andre i reisefølget mitt har også gjort en god handel. Markedet gir viktige inntekter til landsbyen. I tillegg til jordbruk og fiske.

På det lille markedet selges små instrumenter, smykker, bordpynt og pil og bue. Alt er laget i landsbyen av materialer fra regnskogen.

Vi skal få se mer. Det grønne våte gresset strekker seg innover i landsbyen. Så regner det litt igjen. To hunder står som statuer foran et av husene. De ser litt forundret ut og kikker mot meg. Fra husets vindu ser en kvinne samme vei. Hun ser uforstyrret ut. Jeg er bare nok en dagsturist.

Et av husene i landsbyen Terra Preta. Husene står på påler for å unngå regnvann innvendig.

Skolen: En plakat på fremsiden formidler temaet sosialisering, kunnskap, urfolk. Resten av reisefølget står samlet like innenfor døren til klasserommet. Jeg går inn, blir overveldet. Et helt klasserom fylt med skolebarn ned i tre-års alderen ser mot oss. Den hvite mann i jungelen. De smiler, virker opprømt. Flere av dem har pyntet seg med fjær og ansiktsmaling. Jeg spør meg selv om dette er for å vise deres kultur eller er det turistvennlighet?

Barna har forberedt seg på besøk og synger for oss. Kristne sanger. Dette håper jeg kun er til ære for oss og ikke en del av den egentlige undervisningen. Landsbyen har riktignok en egen kirke. Vi klapper. Barna smiler enda mer, noen mer beskjedent enn andre. Som takk stemmer vi i med «Per Spelmann».

Skolen er et samlingssted for barna i landsbyen.

En svenske rekker barna fire nye fotballer. Gleden er stor. Alle spiller fotball i Terra Preta. Eller, mer presist; de som ikke gjør det ser på. Fotballbanen fungerer som et sosialt samlingssted for alle. Så får vi se resten av skolen, som består av et eget kjøkken samt et klasserom til. Sistnevnte er blant annet utstyrt med fem datamaskiner. Det er muligens et nødvendig bidrag til den yngre generasjonen. Slik kan de få de noe av kunnskapen de trenger i møtet med vår verden. Og den rykker stadig nærmere.

Klasserommet med nye pc’er.
Skolens kjøkken.

Det snakkes om en skogsskikkelse ved navn Curupira. Den vokter skogen. Som om det alltid har hersket en uro over å miste den. Inntil nylig har myten blitt videreført på muntlig vis. For et par år siden ble innbyggerne så introdusert for moderne teknologi med hensikt å bevare deler av denne arven. Jeg håper flere historier blir skrevet ned for kommende generasjoner. Nettopp i deres historier ligger deres identitet.

En dame utenfor klasserommet maler meg i ansiktet med rødfarge fra en frukt. Jeg er henrykt. Det er som en barndomsdrøm går i oppfyllelse. Tankene går tilbake til da jeg som liten jente løp rundt i skogen hjemme og lekte indianer. Det var tidlig i 1980-årene. Omtrent på samme tid kom de første bosetningene til Terra Preta. Jeg visste ikke noe da om alle de ulike indianerkulturene som er spredt rundt omkring i verden. Det som fanget interessen min var at indianere er et skogens folk. Det virket forlokkende å bo i pakt med naturen. I frisk luft. I total frihet, tenkte jeg den gang.

På utsiden av skolen vil flere av barna bli fotografert.

Mens barna på skolen poserer velvillig foran kamera, slår barndomsdrømmen sprekker. Jeg har blitt voksen og verden er ikke så enkel. Indianerne i Rio Negro har det heldigvis stort sett bra nå, men slik har det ikke alltid vært. Det var misjonærene som i første omgang fikk indianerne i skole. Rettere sagt; de ble tvunget. Undervisningen var bygget på kristne verdier og mye av den tradisjonen indianerne hadde båret på i generasjoner, forsvant som dugg for solen. I tillegg ble de tatt som slaver.

Jeg ønsker å dokumentere hvordan hverdagen ser ut i dag. Mange ler og syns det er stas når jeg tar bilder. Andre sitter stille med et alvor i blikket. Jeg lurer på hva de vet om deres forfedre. Og hva med oss turister? Hvem er egentlig vi? En gutt ser direkte mot kamera. Han bruker ingen ord. Men blikket hans brenner seg fast i meg.

Fra Terra Preta ser jeg ned på Rio Negro. Den ligger som et stort mørkt speilbilde av den grå himmelen over. Det begynner å regne igjen. Sandalene klikker når jeg går forsiktig ned de glatte, bratte trinnene. Forbi de høye, frodige trærne som stadig vokser med næring fra den sorte jorden, terra preta.     

Mange av barna som ikke bor i landsby med skole, tar ferge til og fra.

Fra dekk neste morgen følger jeg en gul båt med påskriften «Escolar» som kjører forbi. Barn på vei til skolen vinker til meg, jeg vinker tilbake. En gutt viser tommelen opp. Ja, tommelen opp for dagens barn av regnskogen: Med kunnskap basert på deres tradisjoner. De er fremtidens håp. De er regnskogens viktigste voktere.

Og de var her først.  

Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug

*NORSK *ENGELSK *FRANSK *TYSK *SPANSK *TSJEKKISK *ITALIENSK #Amazonas #Sør-Amerika #skjønnlitteratur

Dette er fortellingen om gutten Mino som bor i en landsby dypt inne i Amazonas regnskog. Verdenen utenfor, kjenner han ikke til. Hverdagen hans er preget av frodig jungel og sommerfugljakt. Når landsbyen så en dag blir invadert utenfra, må Mino rømme. Vi følger ham gjennom en lang reise, der han kjemper hardt for å hevne seg mot en nådeløs ødeleggelse av regnskogen.

Utgitt første gang i 1989 på Solum Forlag. Denne utgaven utgitt 2007 på Cappelen. Finnes nå i nyere versjon.

Mengele Zoo er en dyster, men tankevekkende fiksjonsroman fra regnskogen.