I kraften av regnskogen

Amazonas, Sør-Amerika

I lange perioder av året står trærne halvveis under vann.

Amazonas, verdens største regnskog. Like vakker som den er overveldende. Indianerne sier at regnskogen har en svimlende effekt på oss. Myten forteller om en kjempeskapning med brann i håret som, ved sitt nærvær, legger en dis over regnskogen. Dette gjør oss ør i hodet. Om ikke annet, får det tiden til å stå stille.

Dagen i forveien fikk jeg et glimt av elven. Den som svinger seg gjennom en uendelig grønn skog. Det ser i alle fall slik ut. Jeg satt på flyet til Manaus, millionbyen som burde vært umulig å bygge midt i en vill jungel. Ganske spesielt var det, å gå rundt i denne imponerende store byen. Der blant annet operahuset Teatro Amazonas står i all sin prakt. Et vitnesbyrd på Manaus’ storhetstid under gummiboomen på 1800-tallet. Men jeg skulle videre. Inn i det ukjente.

Et knapt døgn senere beveger et lite fartøy seg oppstrøms Rio Negro sitt mørke speil. Vi er nå langt ifra nærmeste sivilisasjon. Her er det jungelen som omgir oss. Skulle noe skje, er vi overlatt til oss selv og et mannskap på ti. Jeg reiser sånn sett ganske lukrativt. Vel om bord i båten første dag ble gruppen på 16 personer innlosjert i tomanns lugarer med rene hvite laken og egen dusj. Vi fikk dessuten hver vår redningsvest til bruk på kanoutflukter. Safety first. Til frokost forsyner jeg meg av friske, fargerike frukter og helsebringende juicer. Setter meg på dekk, ser Amazonas åpne seg foran meg. En trang til å se regnskogen helt nær melder seg. 

Rio Negro, eller «den sorte elven». Fargen skyldes bladene fra trærne som blander seg med vannet- nesten som svart te!

-Det er nå eventyret begynner, sa vi til hverandre da vi steg om bord på båten første dagen. Selv om flere i gruppen har reist verden rundt, opplevd spektakulære steder med soloppgang på Machu Picchu og stått ansikt til ansikt med figurene på Påskeøya, er alle like spente på hvordan nettopp Amazonas egentlig ser ut fra innsiden. Om det så bare er en flik av dette vanvittige området på 6,8 millioner kvadratkilometer som strekker seg over ni land. Vi er på brasiliansk territorium. Over elven flakser ara papegøyer i par på leting etter mat, brølaper høres i det fjerne som rungende drønn og grønn vegetasjon rammer inn elven som stadig blir smalere. Kanoen vi sitter i glir stille forbi trær, stående som påler i vannet og slår bro over hodene våre. En mektig skygge kommer over oss. -Dette treet er sannsynligvis rundt 500 år gammelt, forteller Ruben, vår lokale guide, på flytende engelsk. Det har han lært seg selv for flere år siden, ettersom favorittbandet er Beatles og han ønsket å vite hva melodiene handler om. Jeg ser opp på det kolossale treet som ruver høyt til himmels. Stammen er så bred i diameter at det må elleve mann til for å omslutte den. Ruben har hoppet i land fra kanoen vi sitter i, står nå ved treets nedre stamme og illustrerer med armene strekt ut til begge sider hvilken dimensjon det er snakk om. Det er midt i regntiden og vannstanden står fremdeles høyt. Vannet stiger med flere meter på denne tiden av året og en stor del av trærne står faktisk helt under vann. Flere måneder senere, når elvene igjen tørker opp, er trærne fremdeles like grønne. De tilpasser seg omgivelsene, slik alt som kryper og går også er pent nødt til å gjøre her. Noe annet ville medføre en sikker død.

Dette treet er sannsynligvis mange hundre år gammelt og strekker seg høyt til himmels.

Ruben har selv vokst opp i Amazonasjungelen før han flyttet til Manaus med sin mor etter at faren hans døde. I byen var det større mulighet for jobb, selv om planen var å flytte tilbake til elvebredden. Slik ble det ikke, det var vanskelig å vende tilbake fra storbyliv til en usikker hverdag for den lille familien. Men et menneske som Ruben må ha lengtet. Vi drar ut for å fiske piraja. Jeg ser frem til å fange min egen mat, som indianerne vanligvis gjør hver eneste dag. Og piraja er det mye av. Vi stopper et sted som skal være bra, jeg sitter forgjeves med fiskestangen i bambus og venter på at fiskemiddagen skal komme til meg. Riktignok får jeg napp, men fisken må ha vært lynrask for kjøttbiten på kroken er borte når jeg få sekunder etter trekker den opp. Det går ikke så mye bedre for de andre. De ganske få pirajaene som havner i kanoen holder bare til en suppe servert som forrett. Jeg tipper at indianerne kan dette bedre enn oss.

Som en jungelens mann er Ruben kunnskapsrik på alt som kryper og henger i den tette vegetasjonen som omgir oss. Når mørket har lagt seg, og det går fort, drar vi igjen ut med kanoer. Denne gangen for å oppleve livet til vanns og til lands. –Der er et dovendyr! roper Ruben stående fremst i kanoen med en lykt. Opplyst av lykten kan jeg så vidt skimte dyret som henger under en trekrone, flere meter ifra. Den ser mest ut som en sammenrullet hårball fra der jeg er. I en ukes tid henger dovendyret slik, før den må ta den farefulle turen ned på bakken for å gjøre ifra seg. Da er den et lett bytte for rovfuglene. Ikke er den særlig god på å bevege seg på grunn av de krokete, lange klørne heller. Men om den er heldig og kommer seg helskinnet opp i treet igjen, kan den spise mer av bladene den er så glad i for igjen å sove en ukes tid. Bladene inneholder nemlig alkaliske stoffer som gjør at dovendyret blir svært søvnig og tregt.

En liten kaiman som foreløpig er ganske ufarlig å hilse på.

Vi kjører litt videre før Ruben gir tegn om å være stille, lener seg fremover mot vannskorpen og reiser seg forsiktig opp med en liten kaiman mellom hendene. –Det er en gutt, sier han fornøyd og lar de som ønsker holde den. Hunnene er mer aggressive, men stort sett er likevel kaimaner harmløse. For bare få år siden var de en truet art på grunn av jakt. Det symmetriske skinnet er eksklusiv vare i moteindustrien. Nå er imidlertid all jakt forbudt. Folk respekterer forbudet som igjen har resultert i at bestanden har økt kraftig. Rundt flere landsbyer overgår antall kaimaner antall mennesker. Det er ingen grunn for å plage kaimanen. – Nå skal du få svømme tilbake, hvisker Ruben i det han slipper kaimanen ut i elven. På et blunk er den borte.

Med avslått motor tar andre lyder over. I den smale elven vi befinner oss i, høres det ut som en symfoni. Sirissene synger høyere her. Frosker kvekker dypere. Nye dyrelyder oppstår plutselig og slutter seg til den flerstemte summingen. Jeg kan så vidt skimte konturene av trær. Over oss blinker en uendelig stjernehimmel. Det er forbløffende hvor små vi egentlig er.

I motsetning til en behagelig seng og et velfungerende klimaanlegg, drømmer jeg urolig den påfølgende natten. Ved frokosten kommer Ruben bort til meg. – Jeg hadde mareritt i natt, betror han meg. Jeg blir overrasket over sammentreffet. – Det hadde jeg også! Popper det ut av meg. – Ja, jeg sloss med en anakonda, fortsetter han i fullt engasjement. Jeg ser ham for meg der han vrir seg ut av slangens svære kjeft og merker at marerittet jeg hadde falmer bort til ingenting.

Solen har for lengst stått opp, men selve tidsaspektet er fraværende i jungelen. For noen indianere har dagen kanskje begynt. Guiden oppsummerer en vanlig dag slik; man våkner når man våkner, spiser når man er sulten og sover når man er trøtt. Ikke en helt avskrekkende tanke når jeg kjenner trettifem brennende grader på kroppen. Kanskje har tåkedisen også litt av skylden for indianernes livsrytme. Fra dekk ser jeg mødre med barn som titter nysgjerrig ut av vinduene i de enkle husene, menn som drar ut på fiske og større barn som fraktes til skolen i en liten gul ferge med påskriften Escolar. De vinker og smiler som om jeg var en av dem. Jeg vinker tilbake, tenker at forfedrene deres fikk landet sitt frarøvet av sånne som meg.   

Vi ankommer indianerlandsbyen Terra Preta på formiddagen. Den er bare et av mange indianersamfunn i Amazonas. De fleste med egne navn. Terra Preta betyr sort jord. Det er tjue familier som bor i denne landsbyen. Her er det kirke, håndverksmarked og skole, hvor alle barna fra tre år og oppover oppholder seg noen timer om dagen. Jeg går forbi en tapir som blir matet med store grønne blader. Kvinnene lager dekorative smykker av acaibær, instrumenter av tre og blåserør med fjærpryd som selges på markedet til en billig penge. Kvinnene står også for tillaging av maniokmel og tapioka som fremstilles av den ellers giftige maniokroten. Som en av hovednæringskildene er det en viktig, men tidkrevende prosess. De fleste husene i landsbyen er utstyrt med parabolantenner og strømaggregater. Fotballkamper og såpeoperaer er populært. Gjennom tv-ruten skapes også en forbindelse til resten av verden. Men det ser i grunnen ikke ut til å være nødvendig. For når jeg står ovenfor elvebredden og skal til å gå ned mot båten, snur jeg meg en siste gang mot landsbyen: En gjeng av barn med livsglad latter løper rundt, fullt tilstede i spontan lek.  

Privat bosetting langs elven. Slike er det mange av, men med god avstand til naboen.
Enkel og praktisk dusj med elvevann.

Vi legger til ved en privat bosetning for natten, hvor det bor en liten familie. Et strømaggregat står og bråker til klokken ni, før det blir helt rolig. Og mørkt. Lyden av jungel vibrerer i luften. Familiens dusj, som består av en slags flåte med tak og tilhørende bøtte, ligger uforstyrret på vannet klar til bruk. Et lyn flerrer plutselig opp den sorte himmelen bortenfor åsene av vegetasjon som ligger uberørt rundt oss. Tordenskrallet lar vente på seg. Foreløpig langt borte, tenker jeg og nyter lydene av regnskog. Jeg går til lugaren og legger meg, våkner igjen til lyden av regn og sovner. Når det lysner til morgen henger grå skyer fremdeles over oss, men litt etter litt løser de seg opp. Det er tegn til sol når vi igjen stiger ned i kanoene. Vi drar inn mot den mangfoldige regnskogen, hopper av der bielven stopper. I likhet med Ruben og resten av gruppen er jeg kledd for jungelvandring med langermet genser, bukse og tette sko. Vi blir frarådet å kjenne på planter og trær, de kan være giftige. Ruben har med seg en lokal mann med machete. Sammen leder de an og vi følger etter en etter en, bortover en tidvis overgrodd sti. Over oss henger tunge palmeblad og greiner. Solen gløtter så vidt gjennom og skaper ulike nyanser i den grønne jungelen. Mannen med machete er konsentrert, kutter av noen svære palmeblad, setter dem opp mot en tykk grein slik at de danner et tak. Kutter enda et par blader, drar dem bort under palmetaket og legger seg deretter ned på dem. Det er altså løsningen om man ikke rekker hjem til natten. Jeg prøver selv, syns det funker greit før noen gjør meg oppmerksom på hvor mange krypdyr det er her. Jeg ville nok uansett følt meg ganske ubeskyttet om det skulle komme en jaguar forbi. Dette synes ikke å være en tanke som bekymrer Ruben i det hele tatt. Han tar oss stadig dypere inn i den tette og ville jungelen. Han som egentlig skulle bli lege eller journalist, men skjønte at det ikke passet for ham likevel. -Min mor ba meg velge å gjøre det jeg virkelig liker, så jeg ble guide, sier han med glimt i øyet. -Jeg ville lære mennesker om det flotte livet som eksisterer her i Amazonas. Han stopper opp, peker ned på et rundt hull på bakken. –Tarantella, sier Ruben og pirker ned i hullet med en pinne for å lokke den frem. Mannen med machete stikker knivspissen ned i jorden ved siden av hullet. Flere små stikk. Plutselig kommer det en lodden og stor kropp med åtte ben opp fra hullet. Den står helt stille, stirrer på oss og vi stirrer tilbake. Ruben kan bekrefte at den er svært giftig. Sannsynligvis dødelig. Vi holder oss i ro helt til den vender ned i hullet sitt igjen.

Machete er et viktig redskap å ha når man går i jungelen.

Det blir varmt og klamt og luftfuktigheten kjennes mer enn ellers jo lenger innover vi går gjennom jungelen. Svetten renner, opplevelsen er intens. Skogen lukter søtt, fuktig og frodig. Midtveis på turen åpner vegetasjonen seg litt opp og jeg hører lyden av vann som renner. –Kom, så skal jeg vise deg, sier Ruben og jeg følger etter ham på tvers fra stien og ned til en gulfarget grunn bekk. Trærne slynger seg over og akkurat her virker det fredfullt. Ruben forteller at han en gang overnattet her i tre netter. Hvorfor vet jeg ikke, men det var utvilsomt frivillig. Han er jo en jungelens mann og en bedre guide er nok vanskelig å oppdrive. Jeg kan spørre ham om en hvilken som helst plante vi ser og han vet navnet og om den er giftig eller ei. Spør jeg ham om et insekt som flyr i luften, vet han selvsagt hva det er også. Han har nok dessuten oppdaget det lenge før meg. Men gudskjelov for at vi ikke har møtt på noen anakonda.

Uten mobildekning i regnskogens friske natur.

Etter seks dager i regnskogen innser jeg noe viktig: Her har jeg blitt bedre kjent med meg selv. Sansene har blitt vekket til live. Og, til tross for tåkedisens nærvær, er hodet skjerpet. Kanskje ligger forklaringen i at jeg for en gangs skyld har vært uten verken mobil, internett eller tv. Bare tilstede i øyeblikket. Omgitt av grønn kraftfull regnskog.  

Første gang publisert i Tara, desember 2015